Sorg vekkes år vi mister noe eller noen. Det kan være tap av god helse eller sykdom, tap av relasjoner som har betydd noe, en drøm som aldri ble, hvordan ditt barn blir møtt av din partner, samlivsbrudd, å være ufrivillig barnløs, lengsel etter en pappa eller mamma som elsket deg uten betingelser eller når noen blir syke eller dør, for å nevne noe.
Det er felles menneskelig å kjenne på sorg og vemod. Hvordan sorgen kommer til uttrykk og håndteres avhenger av den kulturelle og relasjonelle konteksten vår i tillegg til personlige forutsetninger.
Personlig utvikling og endring kan gjerne ha røtter i sorg. Vi savner eller har mistet noe og finner motivasjon for å leve livet på en annen måte.
Sorg kan være så stor at den slår oss helt ut. Kanskje kommer den porsjonsvis, kanskje er det ikke rom for sorgen før etter flere år.
Sorgprosesser er individuelle.
Fysiske reaksjoner på sorg kan inkludere hodepine, søvnløshet, tap av appetitt, tretthet, og økt stressnivå. Det kan også føre til at hormonnivåene endres, noe som kan føre til endringer i humør og energinivå. Sorg kan også føre til at du føler deg deprimert eller engstelig.
Ved traumatiske hendelser eller i en langvarig stressende situasjoner kan den dominerende følelsen i sorgen være fortvilelse. Det kan være svært smertefullt å håndtere. Fortvilelse kan føre til intense følelser av smerte og håpløshet. Å kjenne på fortvilelse kan gi deg følelsen av hjelpeløshet og at det er så voldsomt at det kan være vanskelig å fungere normalt i hverdagen. Fortvilelse kan gi følelsen av at kroppen ikke kan bære smerten vi kjenner, at kroppen fysisk faller sammen.
Å stå i andre menneskers sorg og smerte kan vekke egen sorg eller egen frykt. Det er for mange krevende å stå ved siden av og være der uten å forsøke å fikse, avlede, ordne eller ta smerten vekk fra den som sørger.
Om vi ikke tåler å møte vår egen sorg så er det også vanskeligere å tåle andres sorg.
Følelse av sorg kan komme og gå eller veksle i styrke.
Tiden leger ikke alle sår. Ufølte følelser fra barndom kan kjennes like sterke etter 60 år når de dukker opp i terapi. Gjennom omsorg, anerkjennelse av følelser, forløsning og aksept vil vi gradvis kunne bearbeide og forholde oss til det som skjedde og finne en måte å leve videre med arrene som sorgen etterlater.